En leksjon i respekt

Alfa kom til oss en uke før fødsel. Hun er en trygg og trivelig 4 år gammel tispe som lever opp til navnet sitt. Katja er en 5 måneder gammel herlig gledesbombe, som er veldig husvarm. Disse to møttes for første gang på kjøkkenet hos meg da Katja kommer stormende inn. På 2 sekunder hadde Alfa gjort det klart at småtroll har å oppføre seg. Katja har lært at når man setter seg, så gjør man noe riktig. Så hver gang Alfa så på henne, satt hun seg. Og etter noen minutter lå de avslappet på gulvet.

Etter fødselen ble Katja forvist til gangen sammen med Mercy (som regel med åpen burdør). Så Alfa skulle få være i fred med sine valper på kjøkkenet.

Valpene er to uker gamle og jeg har vist Alfa at hun kan slappe av. Det er jeg som passer på. Katja får komme inn til oss igjen. Men nå er det en helt annen tilnærming. Katja setter seg ved siden av stolen min og titter forsiktig rundt hjørnet. Ser på Alfa, så på valpekassen, så på Alfa.

Sakte flytter hun seg rundt stolen. Er så nysgjerrig, vil så gjerne. 

Nærmer seg Alfa som sitter ved siden av valpekassa. Alfa sier ingenting, sitter bare helt stille.

Katja går helt frem til henne og slikker henne rundt munnen. Så får hun lov. Og kan se ned i valpekassa. Det blir hun ved en god stund.

Jeg har ikke sagt et ord, knapt rørt meg. Bare observert med smil på leppene. De har begge vært klar over mitt nærvær. 

En veldig nyttig erfaring for unghunden, som vil være med henne resten av livet. Også når hun debuterer på jakt. Jeg er temmelig sikker på at unghunder som har lært respekt og å kontrollere seg selv på en sånn måte, vil ha det med seg under de første tilnærmingene til vilt. Det er mindre sjanse for at de sprenger et rypekull eller støkker i vei en elg av pur overmot.

Forresten, da Mercy (også drektig, 6 år) kom inn på kjøkkenet første gangen, sa Alfa ingenting... 

Alfa får valper - andre uke

Jeg tenker at den mest kritiske tiden for valpene er første døgnet. Og har de kommet seg gjennom første uka, er mye gjort. Så inn i andre uka kan vi senke skuldrene litt. Det går i spising og soving. Alfa steller valpene fint, spiser godt og er pigg på tur. Renselsen avtar. 

Det er noen milepæler i valpenes utvikling. I løpet av andre uka vil alle valpene komme seg opp på alle fire. Fram til det har de ålet seg fram. Nå begynner de å ta sine første skritt, detter overende og ser ut som fulle sjømenn.

Og så åpner de øynene. Først bare som små sprekker, etterhvert større og større åpninger. Det tar tid før de ser ordentlig selvom øynene er åpnet. I begynnelsen ser de bare skygger og lys, men gradvis blir det klarere. Det samme skjer med ørene og i løpet av andre uka opplever jeg at valpene begynner å løfte på hodet når jeg kommer. De begynner å høre meg. Og gradvis tar de i bruk syn og hørsel til å orientere seg i verden. Men foreløpig er det lukt, smak og følelsen av mors varme som er dominerende sanser.  

Jeg begynner å håndtere valpene nå. Det er en viktig prosess med preging på mennesker, tåle å bli håndtert og godta andres signaler. Alt skjer vennlig, kjærlig, trygt og bestemt.

Alfa følger med. Hun må også lære å godta at vi skal holde på med valpene hennes. Hun var ganske mye på vakt i starten og jeg brukte litt tid på å vise henne at hun kan overlate til meg å passe på. Det handler om å føle seg trygg for henne også. Og det var fint å se at hun til og med lar unghunden Katja få se inn i valpekassa.

Det er en sjelden ro og harmoni over denne valpekassa og det er godt. Det eneste som kommer av lyder er små grynt og koselyder, og så lyden av de små melkemaskinene i full sving. Jeg tenker at det er fordi valpene er fornøyd og har det godt

Når tro kan flytte fjell

Når tro kan flytte fjell eller få inn en jæmthund fra los på 1.5 km:

Yr og jeg har jobbet bra og målretta over lang tid med innkalling og samarbeid. Hun har hatt mange fine loser, tre elgfall og premie på nesten hver jaktprøve. I høstens siste slipp for meg drar hun rett ut i søk, finner sin elg etter 20 minutter og stiller den i uttaket, ca 800m ut. Så sent på høsten, er det lite å velge i på kvota og det er feil dyr. Jeg lar henne stå. 

Etter 7 timer i los er det blitt mørkt og det er på tide å hente Yr. Hun står oppå fjellet, jeg kjører så langt jeg kan og når jeg kommer ut av bilen ser jeg at det er 1,5 km opp til losen. Jeg hører losen godt og tenker: hører jeg deg, så hører du meg. Venter på opphold for å få et ord med i laget. Roper et par ganger, men losen går. Roper et par ganger til og det blir litt opphold i losen. Roper igjen og roser, og nå ser jeg på peileren at hun kommer mot meg. Det er mørkt og lang vei. Hun følger baksporet en stund og jeg roper vekselsvis oppmuntrende og rosende. Stadig nærmere, og der ser jeg henne i enden av lyset fra hodelykten. Jeg tar i mot henne med åpne armer og kjenner jeg er rørt helt inn i hjerterota.

I bilen på vei hjem tenker jeg på hvor rått dette egentlig var. Og jeg husker første gangen jeg kalte inn en hund på 1 km. Det var pointer Go, men det var på fjellet så jeg hadde klar sikt til han. Og visste at lyden bar godt. Yr sin mor Tiki har jeg hatt mange rå innkallinger på, både fra los og søk. Lengste avstand er 1,7 km, da var hun i søk. 

En forutsetning for å klare det er selvsagt god trening på samarbeid og innkalling. Men viktig er troen på at det går an og selvsikkerheten til å prøve. Og for å få det, må man ha opplevd eller ha hørt om det.

Alfa får valper - første uke

Alfa har akkurat fått sitt første kull. Fødselen gikk bra, men var langdryg. Heldigvis er Alfa god i matfatet og tar for seg av mat servert på senga. Valpene er også ivrige i matfatet; alle var rett på puppen da de kom ut.

Alfa spiste også godt gjennom fødselen. Til og med mens hun hadde veer; det har jeg nå aldri sett før.

Jeg tar meg godt av Alfa fra først dag. Gode lufteturer er positivt for matlyst, renselse og humør. Og en tispe som har det godt, tar seg også godt av valpene sine.

Jeg følger opp valpenes vekt ganske nøye første uka. Det er helt normalt å gå ned i vekt etter fødselen, men etter et døgn bør tilveksten starte. Ca 10 % tilvekst per døgn, jevnt over hele kullet. Hvis en henger etter, hjelper jeg den litt med å få plass ved juret. 

Hyppig amming stimulerer melkeproduksjonen, så hvis det er nødvendig passer jeg på at valpene ligger på hver time.

Disse valpene var veldig tidlig ute med riktig sugeteknikk. Det ser du på hele valpen; halen er stiv og vibrerer, labbene godt planta på juret og full åpning av kjever når melka strømmer ut. Og lyden; omtrent samme lyd som en melkemaskin. Dette må skilles fra suging for å få mor til å gi ned, sutting uten effekt og halvsovende kosesutting.

Valpene var som sagt tidlig godt i gang med jobben. Mor var i form og så ut til å ha bra med melk, men et par patter for lite. Kanskje det er derfor det tok litt tid før tilveksten ble som ønsket. I tillegg til at de var litt små ved fødsel. Men livskraft og aktivitet har vært godt på plass hele tiden.

En fin dag i november

Klar for hjemmekontor.

Den følelsen nå du har klatra 150 høydemeter og bikkja drar rett ned igjen

Dette må være en fin arbeidsplass 

Bikkja roter seg inn mellom noen gjerder. Tidligere i høst hadde jeg blitt stressa, under forholdene nå tar jeg det med ro. Og lar henne finne ut av det. Og det gjør hun

Ingenting å si på utsikten

Normalt sett det verste jeg vet, en sånn søkstur. Det gir grobunn for usikkerhet. Sist hun gjorde det, gikk jeg sporet ut. Det var snø, så det var lett å se at hun hadde fulgt et veldig gammelt spor i flere kilometer før hun ga seg på det. Satser på at det er det i dag og. Stol på hunden

Kommer innom og det er fint. Fokuset med denne hunden nå, er samarbeid.

Hun drar ut på en ny søkstur, runder meg da hun kommer tilbake og drar rett ut igjen. Til et område jeg helst ikke vil hun skal være. Må holde meg fast for å ikke bryte inn. 

Hun forlater området, opp ei li i fin vind og så los; hun bare plugger elgen i uttaket. I kjent stil.

Jeg er alltid nøye med å bli på slippstedet/ baksporet, men nå vet jeg at hun ikke kommer tilbake. 

Så jeg rusler ned lia på lette ben. Jeg er imponert. Og kjenner hjertet hopper i brystet av glede. På få slipp leverer hun på øverste hylle. Jeg liker ikke å rangere hundene mine, men denne klatrer lynfort opp i toppen av lista over hunder jeg har hatt. Og det er noen dokumentert gode der.

Forflytter meg til et sted hvor jeg kan høre losen godt. Det er med stor sannsynlighet feil dyr, så det blir nok en lang dag

Det blir litt bevegelse i terrenget og losen løsner litt etter halvannen time. Det blir først påhengelighet med forsøk på gjentak, så ganglos før det stopper igjen. Jeg tenkte å stille innpå, men venter litt så det får roet seg igjen. Passer bra, så får jeg svart på et par telefoner fra kunder 

Innpåstillingen går i lett terreng. Syns det har vært mye sånn i det siste, kanskje jeg begynner å komme i form igjen. 

Jeg støkker flere ganger trykkende orrfugl og 7 kritthvite ryper på vei opp, og ergrer meg litt. Jeg har skogsfuglkort i terrenget og to gode fuglehunder hjemme.

Jeg finner spor etter elg underveis og det gir meg en ide om hvor den kommer fra og kanskje hvor den har tenkt seg. 

Jeg har peilerene i lomma og går etter lyden. Den gir meg retning og et hint om hva som skjer på losplassen. Og kanskje litt om hvordan jeg oppfattes. 

Det er brukbar vind, men den dreier litt. Som den ofte gjør opp ei li. Håper den blir mere stabil over kanten.

60 meter fra losen, og jeg ser et enslig stort dyr uten noe på hodet. Som ikke har det spesielt travelt. Jeg ønsker å gi hunden min sjansen til å vise meg elgen sin, men hun griper den ikke denne gangen. 

Losen løsner naturlig nok litt, bare noen hundre meter. Så ser det ut til at det kommer tilbake til meg. Men kan jeg sitte stille og vente? Neida. 

Så blir det en lang ganglos før det stopper igjen. Ganglos kan gi gode jaktsituasjoner, men på jaktprøve ødelegger det ofte sjansen til å score høyt. 

På sånne dager i skogen blir det mange fine naturopplevelser

Hmmmmm

Tanker i skogen

Jeg har det fint med Hallingnattens Amy i skogen i dag. Vi hr hatt noen utfordringer etter to uheldige slipp sent på vinteren, så nå er det godt å bare sitte her og høre på henne.

Tenker på helgen som var, på Gauldalsprøven. Det var så moro å stille med søster Yr, og jeg er så glad for å oppleve det fine samspillet vi har. Yr gir alltid. Da vi ble belønnet med prøvens høyeste en-dags poengsum, sto tårene i øynene på meg.

Helgen var god og lærerik. Jeg fikk gå i kjempefine terreng med veldig gode dommere. Jeg lærte mye som hundefører og dommer av å snakke med dem, og se deres bedømming. For meg gjelder det vel blant annet å jobbe med tålmodigheten nå. 

Lærerikt og hyggelig var det også med to døgn sammen med de andre deltakgerne på Marit Bjørgen sin gamle barneskole. Det var god stemning, og alle hadde erfaringer og opplevelser å dele. Som er fine å ta med seg videre. 

Så hvis du lurer: ta sjansen og meld på en jaktprøve. Jeg garanterer nye opplevelser og my lærdom.

Nå er det gått to timer, jeg sitter på 150m og det er på tide å prøve en innkalling.

Helt forbudt

Valper liker å sutte på ting. Det er sånn de får seg næring den første tiden, og det er sånn de smaker på og blir kjent med verden.

Det er veldig vanlig når folk hilser på valpene, at de lar dem få sutte på fingrene sine. Ofte henger de over valpekassen og stikker hendene ned til valpene. Så søtt!

Når valpene er blitt større og biter etter fingre og hender som små pirayaer, er det ikke lengre så søtt. Da kommer spørsmålet: hva skal vi gjøre med valpebitingen? Og veien til avstraffelse kort.

Det er mye lettere å vise valpene rett adferd helt fra starten, enn å prøve å endre uønsket adferd. 

Derfor er mine hender og fingre ikke tilgjengelige for valpene.

Tid for kontraster

I formiddag gikk vi i snøvær på fjellet; uten en barflekk i sikte. Det er mye snø igjen i fjellet.  Rypene tar fortsatt lett til vingene og er kritthvite.

I kveld startet jeg på vårarbeide rundt husene her. Det er bart, med spredte snøflekker. Vår-arbeidet består først av å plukke etterlatenskaper etter hundene fra i vinter.

Det var siste dagen med trening med dispensasjon fra båndtvang i Vingelen. Et fantastisk tilbud for medlemmer av Østerdal Fuglehundklubb. Vi er mange som setter pris på å få lov til å trene hundene våre i de flotte terrenget. Takk😊

2019 - and I'm still standing

Regnskapene er levert og siste krampetrekning av jaktprøvesesongen 2019 for løshundene er over. Da er det godt å kunne lene seg tilbake og gjøre opp status. Jeg trodde februar 2020 skulle bli rolig; det ble mars i stedet.
2019 startet med et personlig mageplask for meg, og jeg har strevd med det hele året. Det har tappet energi og snevret inn perspektivet mitt i forhold til omverden og det liker jeg ikke. Men det økte fokus på egen verden ser ut til å ha slått positivt ut for virksomheten, jeg har hatt veldig fine emner å jobbe med og det meste har lykkes i år.

2019 har vært unghundenes år og jeg kan trygt si at det er de som har holdt meg oppe. Først og fremst engelsk setterne Røynåsens Maia og Fieldsetters Sweet Lola, som kom til meg som et årsprosjekt. Det har vært lærerikt og morsomt å jobbe med dem, begge hundene har fått 1 UK og apportbevis og jeg kan levere fra meg to høyt verdsatte, veltrente og velbalanserte hunder.

Min egen Hallingnattens Margaux startet året som unghund og fikk 1 UK på første starten. På høsten fikk hun 1 AK i debuten i voksenklassen. Og i løpet av sommeren samlet hun de certene som trengtes for å bli utstillingschampion, bare måneder etter fylte 2 år. Veldig moro å lykkes med fjerde generasjon pointer i kennelen, i samarbeid med min datter Marlene. Hun tegner til å bli en av de beste jeg har hatt.

I tillegg har jeg jobbet med tre egne unghunder på elghundsiden.  Målsetningen var å jage inn dem, få dem premiert og selge to. Det har også lykkes langt på vei. Hallingnattens Yr innfridde først med elgfall tidlig i jakta og solide førstepremier på begge sine prøvestarter. Den ene starten ga oss også tredjeplass i damemesterskapet, mot eldre hunder. Mitt supertalent Amys førstepremie var også solid, men satt litt lenger inne; noen ganger kan det være kort mellom geni og galskap. Raa har vist gode takter, men lykkes ikke med å finne elg i sin ene start. Et mislykket salg, tidlig snøfall og løpetid har satt henne litt på vent; det blir flere slipp på henne utover. 

Det er veldig spennende, og et privilegium, å få jobbe med tre søsken på denne måten. Det gir et nytt perspektiv på arv og miljø. Like gener og likt miljø gir ulike hunder, for søsken har ulike gener og jeg som hundefører responderer ulikt på dem og gir dem forskjellige forutsetninger.

Jeg har tatt imot 3 kull i 2019; et for kennel Junkeren og to for egen kennel Hallingnatten. Det har gått bra og jeg har levert fine valper til spente nye eiere. Jeg gleder meg til å følge dem.
Valpetiden er viktig. Gode tilbakemeldinger fra tidligere kull om gode jakt- og familiehunder, sier meg at jeg lykkes i å gi valpene et godt utgangspunkt.

Jeg liker å følge opp valpene jeg oppdretter. Det kan være krevende, men mine valpekjøpere gir mye tilbake. Vi hadde en fantastisk helg på sommeren med fuglehundene fra kennel Hallingnatten. Masse aktiviteter, god mat og glede, etter at folket hadde satt opp nye plattinger til meg!!! Jeg er evig takknemlig.
Det er klart vi fortsetter med aktivitetene sammen; vi holder kontakten, treffes på prøver og utstillinger, og er i gang med flere samlinger i 2020.
Dere har sørget for mange gode prestasjoner i 2019 og tilbakemeldigene gir meg godt grunnlag for evaluering av oppdrettet. Jeg er spesielt glad for at de siste kullene etter Mercy, Tiki og Røverdatter virker homegene med mye jakt og sterkt ekstreiør.

Den viktigste oppfølgingen er å ta tak i det negative. I kullet etter Mercy og Jack Bono, som er dokumentert helt fantastisk på alle måter, er det flere som har fått HD-diagnose på røntgen. Vi har satt i gang et oppfølgings-prosjekt med årlig kontroll av dette kullet. Hensikten er å se hva diagnosen har å si klinisk, og å støtte eierene videre med hundene.

Mercy var allerede parret på nytt før resulatene fra røntgenundersøkelsene var kjent. Disse avkommene blir undersøkt i løpet av 2020.

Gode og dårlige tilbakemeldinger er like viktig, og spørsmål og diskusjoner rundt det vi opplever bringer meg videre som oppdretter.  

Bærebjelken på Strømsås Gård er hundepensjonatet. Driften er stabil, ikke minst takket være mange faste gjester. Som kommer igjen år etter år. Vi pleier å si at de kommer på hytta. De gir også ekstra trygghet til nye gjester.

Kursene i grunndressur; både valp og voksen,  innkalling, apport og ro i oppflukt har hatt bra deltagelse. Det er moro og lærerikt for meg. 

Jeg kunne ikke drevet her uten god hjelp; i 2019 har Kristina Horten, samt mine døtre Eili og Tyra jobbet her. Takk til dere. Og takk til alle besøkende.

Jeg fikk æren av å ta imot Tekno Jerken da det ble bråbestemt at han skulle bli avlshingst på heltid. En trivelig hingst som etter hvert fungerte meget bra på naturlig bedekning. Han fikk ikke så mange hopper, sikkert mye på grunn av sen annonsering. Men alle ble drektige og hingsten dro herfra i god stand etter endt sesong.

To føll ble det født her; en hingst etter verdensmester PapagayoE og ei hoppe etter Steinlager. Sistnevntes mor er halvsøster til Looking Superb som gjør det godt i verdenseliten nå. Jeg venter meg litt av begge to.
Jeg hadde bare en åring i 2019 og besluttet å lage et andelslag rundt henne. Hun er nå i trening og viser god grunnkapasitet og løpsteknikk. Det er plass til flere andelseiere på laget.

2019 har gitt meg mye å være glad for. Gode resultater og gode relasjoner å bygge på i framtiden. Jeg er heldig som har en jobb og en hverdag som jeg trives så godt med, og som gir meg kontakt med så mange trivelige folk.
Mars har alltid vært min måned. I 2020 brakte vår-sola ekstra styrke og etterlengtet energi til meg, og jeg gledet meg til å ta fatt på mange nye aktiviteter.
Nå er alt satt på vent av omstendigheter vi ikke rår over. Jeg føler meg helt maktesløs, og det er ingen situasjon jeg trives i. Vårens viktigste oppgave er sørge for at gården overlever. Det blir en ny styrke-prøve å holde drifta i gang og motivasjonen oppe i en ekstrem nedgangstid. Min far sa alltid til meg som barn; du skal ikke si du ikke klarer, før du har forsøkt.
Ok, 2020; bring it on!