Yr og jeg har jobbet bra og målretta over lang tid med innkalling og samarbeid. Hun har hatt mange fine loser, tre elgfall og premie på nesten hver jaktprøve. I høstens siste slipp for meg drar hun rett ut i søk, finner sin elg etter 20 minutter og stiller den i uttaket, ca 800m ut. Så sent på høsten, er det lite å velge i på kvota og det er feil dyr. Jeg lar henne stå.
Etter 7 timer i los er det blitt mørkt og det er på tide å hente Yr. Hun står oppå fjellet, jeg kjører så langt jeg kan og når jeg kommer ut av bilen ser jeg at det er 1,5 km opp til losen. Jeg hører losen godt og tenker: hører jeg deg, så hører du meg. Venter på opphold for å få et ord med i laget. Roper et par ganger, men losen går. Roper et par ganger til og det blir litt opphold i losen. Roper igjen og roser, og nå ser jeg på peileren at hun kommer mot meg. Det er mørkt og lang vei. Hun følger baksporet en stund og jeg roper vekselsvis oppmuntrende og rosende. Stadig nærmere, og der ser jeg henne i enden av lyset fra hodelykten. Jeg tar i mot henne med åpne armer og kjenner jeg er rørt helt inn i hjerterota.
I bilen på vei hjem tenker jeg på hvor rått dette egentlig var. Og jeg husker første gangen jeg kalte inn en hund på 1 km. Det var pointer Go, men det var på fjellet så jeg hadde klar sikt til han. Og visste at lyden bar godt. Yr sin mor Tiki har jeg hatt mange rå innkallinger på, både fra los og søk. Lengste avstand er 1,7 km, da var hun i søk.
En forutsetning for å klare det er selvsagt god trening på samarbeid og innkalling. Men viktig er troen på at det går an og selvsikkerheten til å prøve. Og for å få det, må man ha opplevd eller ha hørt om det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar