En leksjon i respekt

Alfa kom til oss en uke før fødsel. Hun er en trygg og trivelig 4 år gammel tispe som lever opp til navnet sitt. Katja er en 5 måneder gammel herlig gledesbombe, som er veldig husvarm. Disse to møttes for første gang på kjøkkenet hos meg da Katja kommer stormende inn. På 2 sekunder hadde Alfa gjort det klart at småtroll har å oppføre seg. Katja har lært at når man setter seg, så gjør man noe riktig. Så hver gang Alfa så på henne, satt hun seg. Og etter noen minutter lå de avslappet på gulvet.

Etter fødselen ble Katja forvist til gangen sammen med Mercy (som regel med åpen burdør). Så Alfa skulle få være i fred med sine valper på kjøkkenet.

Valpene er to uker gamle og jeg har vist Alfa at hun kan slappe av. Det er jeg som passer på. Katja får komme inn til oss igjen. Men nå er det en helt annen tilnærming. Katja setter seg ved siden av stolen min og titter forsiktig rundt hjørnet. Ser på Alfa, så på valpekassen, så på Alfa.

Sakte flytter hun seg rundt stolen. Er så nysgjerrig, vil så gjerne. 

Nærmer seg Alfa som sitter ved siden av valpekassa. Alfa sier ingenting, sitter bare helt stille.

Katja går helt frem til henne og slikker henne rundt munnen. Så får hun lov. Og kan se ned i valpekassa. Det blir hun ved en god stund.

Jeg har ikke sagt et ord, knapt rørt meg. Bare observert med smil på leppene. De har begge vært klar over mitt nærvær. 

En veldig nyttig erfaring for unghunden, som vil være med henne resten av livet. Også når hun debuterer på jakt. Jeg er temmelig sikker på at unghunder som har lært respekt og å kontrollere seg selv på en sånn måte, vil ha det med seg under de første tilnærmingene til vilt. Det er mindre sjanse for at de sprenger et rypekull eller støkker i vei en elg av pur overmot.

Forresten, da Mercy (også drektig, 6 år) kom inn på kjøkkenet første gangen, sa Alfa ingenting...