Strømsås Gård og Hundepensjonat: En fin dag i november

Klar for hjemmekontor.

Den følelsen nå du har klatra 150 høydemeter og bikkja drar rett ned igjen

Dette må være en fin arbeidsplass

Bikkja roter seg inn mellom noen gjerder. Tidligere i høst hadde jeg blitt stressa, under forholdene nå tar jeg det med ro. Og lar henne finne ut av det. Og det gjør hun

Ingenting å si på utsikten

Normalt sett det verste jeg vet, en sånn søkstur. Det gir grobunn for usikkerhet. Sist hun gjorde det, gikk jeg sporet ut. Det var snø, så det var lett å se at hun hadde fulgt et veldig gammelt spor i flere kilometer før hun ga seg på det. Satser på at det er det i dag og. Stol på hunden

Kommer innom og det er fint. Fokuset med denne hunden nå, er samarbeid.

Hun drar ut på en ny søkstur, runder meg da hun kommer tilbake og drar rett ut igjen. Til et område jeg helst ikke vil hun skal være. Må holde meg fast for å ikke bryte inn.

Hun forlater området, opp ei li i fin vind og så los; hun bare plugger elgen i uttaket. I kjent stil.

Jeg er alltid nøye med å bli på slippstedet/ baksporet, men nå vet jeg at hun ikke kommer tilbake.

Så jeg rusler ned lia på lette ben. Jeg er imponert. Og kjenner hjertet hopper i brystet av glede. På få slipp leverer hun på øverste hylle. Jeg liker ikke å rangere hundene mine, men denne klatrer lynfort opp i toppen av lista over hunder jeg har hatt. Og det er noen dokumentert gode der.

Forflytter meg til et sted hvor jeg kan høre losen godt. Det er med stor sannsynlighet feil dyr, så det blir nok en lang dag

Det blir litt bevegelse i terrenget og losen løsner litt etter halvannen time. Det blir først påhengelighet med forsøk på gjentak, så ganglos før det stopper igjen. Jeg tenkte å stille innpå, men venter litt så det får roet seg igjen. Passer bra, så får jeg svart på et par telefoner fra kunder

Innpåstillingen går i lett terreng. Syns det har vært mye sånn i det siste, kanskje jeg begynner å komme i form igjen.

Jeg støkker flere ganger trykkende orrfugl og 7 kritthvite ryper på vei opp, og ergrer meg litt. Jeg har skogsfuglkort i terrenget og to gode fuglehunder hjemme.

Jeg finner spor etter elg underveis og det gir meg en ide om hvor den kommer fra og kanskje hvor den har tenkt seg.

Jeg har peilerene i lomma og går etter lyden. Den gir meg retning og et hint om hva som skjer på losplassen. Og kanskje litt om hvordan jeg oppfattes.

Det er brukbar vind, men den dreier litt. Som den ofte gjør opp ei li. Håper den blir mere stabil over kanten.

60 meter fra losen, og jeg ser et enslig stort dyr uten noe på hodet. Som ikke har det spesielt travelt. Jeg ønsker å gi hunden min sjansen til å vise meg elgen sin, men hun griper den ikke denne gangen.

Losen løsner naturlig nok litt, bare noen hundre meter. Så ser det ut til at det kommer tilbake til meg. Men kan jeg sitte stille og vente? Neida.