I går gikk Mercy og jeg i et terreng jeg var mye før, men der jeg ikke her vært på lenge. Det var et h-vær og jeg gikk med GPS'en i hånda. For å vite hvor hunden var, men også for å ha kontroll på hvor jeg var selv. Jeg måtte ta av meg brillene, snøen som pisket i ansiktet gjorde det umulig å se gjennom dem. Det ble stand og GPS' loset meg dit, omtrent på samme sted som Ole Arnstein hadde stand med Zenta en gang i VK'en.
Jeg gikk gjennom et lite bjørkebelte og husket tilbake. Det var klubbmesterskap og Sult var 1,5 år gammel og forsvant på fjellet for første gang. Jeg hadde aldri opplevd det før, ble urolig og gikk for å lete. Etterhvert møtte jeg på Arne Mælen. Han lette etter Roy. Kort tid etter kom Helge Listhaug. På leting etter Shalifa. Ingen av oss ble klubbmestere, men vi fant igjen hundene våre.
Jeg kom opp på et platå hvor det er et fint område med tynn bjørk. Plutselig ble det stille og klart, solen strålte fra blå himmel og skiene gled over nysnøen. Fra helvete til himmels på to sekunder, opplevelsen var mektig. På den neste standen trengte jeg ingen GPS.
Det var herlig å se utover det flotte terrenget. Minnene trengte seg på. Jeg hadde med noen ælvdøler en gang. De påsto at vi lunna hårråfælan: vi fant vel dårlig med fugl den gangen. Også i går hadde jeg uttak av en harepus som hadde søkt ly under en bjørkelegg.
Treningsturen i går fikk en ekstra dimensjon og jeg er takknemlig for alle gode minner med to- og firbente.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar