Jeg er glad i å være på fjellet om vinteren. Det ser jeg at de fleste hundene også er. Det er ofte lett og fint å springe i snøen. Og med snøen som et teppe over landskapet blir luktbildet annerledes. Rypelukta blir mere fremtredende. Men rypa kan være vanskelig og sky og ta lett til vingene. Dette kan føre til at noen unghunder blir mere rampete og springer etter rypa, mens andre igjen blir forsiktige. De er redd for å feile og støkke fugl. Det er særlig vanskelig når det i tillegg er mye vind. Da blir rypene ofte enda lettere. I tillegg kan det være vanskelig for hundene å bestemme nøyaktig hvor lukten kommer fra, og de blir forsiktige.
I formiddag var det stille, som i stille før stormen. Noen ganger aner viltet hva som kommer og blir urolige i forkant. Jeg tar med pointer Maja for å være prøveklut. Hun kan godt utfordres litt med vanskelig fugl, og det er ikke store sjanser for at hun skal ta av hvis fuglen er lett. Viser det seg at vi ikke kommer innpå, blir det trening på å gå i bånd og eventuelt sekundering for unghunden i dag. Nyttig det og.
Vi må gå ganske høyt og jeg ser vinden blåser snøen over kanten av fjellet. Maja jobber og jeg ser det er vanskelig, men så blir det stand. Unghunden fryser i sekundering. Da jeg ser rypa strekke hals rett foran pointeren, skjønner jeg at vi har med snill fugl å gjøre i dag.
Unghunden får prøve seg og går som en vind. Etter en stund tverrvender hun i stand. Rypa trykker godt og letter under 10 meter fra hunden. Hun er helt rolig i oppflukt og vi bruker litt tid på å roe oss ned etterpå. Det blir en stand til på Maja, på ei trykkende rypehøne før vi går ned fra fjellet. Jeg er fornøyd og lett til sinns. Nå må stormen bare komme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar