Unghunden blir jakthund

Det er moro med unghund. Jeg har 6 stykker i år, så da gjelder det å holde tunga rett i munnen. Det hjelper meg å se på jaktsituasjonen som en sammensatt øvelse og fokusere på å utvikle de enkelte momentene etter hvert. Og verdsette det positive unghunden gjør samtidig som vi trener på det vi ikke kan så godt.
Flere av momentene finner vi på kritikkskjema (fuglehund) eller skogsprotokollen (elghund løs) som vi har på jaktprøvene. De er der fordi det er viktige momenter for at hunden skal fungere godt som jakt- og avlshund.
Hallingnattens Yr er 18 måneder. Hun sporet elg i bånd før hun ble året, og har førstepremie på blodspor. Hun har trent jevnlig grunndressur med fokus på innkalling, og kondisjon hele året. Yr har vist stor arbeidsmoral og går gjerne i front i skisporet eller foran sykkelen. Hun fikk et par slipp i våres og sto full lostid da. Men det er noe helt annet enn på høsten.

Yr var den første som fikk slipp i høst og har trent i terrenget et par ganger i uka frem til jakta. Det har vært mye å lære i skogen og da er tålmodighet viktig hos hundefører. Så ble det også full klaff på første slipp i jakta. Hun viste at hun har søk med uttak på 1.3 km. Hun stilte elgen i uttaket og klarte gjentak da det ble støkket og det førte til felling av en fin okse. Det var også en ny opplevelse, men med god tid og ro, ble det fint.

I første slippet etter fellingen, sporet Yr opp en elg som aldeles ikke ville stå. Da viste hun stor påhengelighet. Det dro så langt at jeg måtte kjøre og hente henne. Men jeg sørget for at vi fant hverandre i skogen. I dagens slipp fikk hun uttak av hjort 100 m fra slippstedet. Det bar selvsagt ivei, men denne gang kom hun etter hvert og med litt hjelp (innkalling) på bakspora tilbake. Nytt slipp etter gjenforening førte også til uttak, for nært det også. Etter 5 minutter, bar det ivei. Kort gjentak på 400m, ganglos fra 600 til over kilometeren før det ble stålos. Losen seg sakte oppover til det sto plugg i bjørkeskogen høyt oppe på fjellet. Jeg visste hva jeg hadde å gjøre; vi hadde et viktig moment igjen. Innpåstillingen var tøff nok; det var bratt opp, på snøføre, med for mye klær og tette bronkier. Men alt var glemt da jeg kom innpå. 90 m unna, jeg satt meg ned på knærne og ventet på det rette øyeblikket. Så innkalling, sjekke GPSen: 80, 60, 40m og der var hun. Overlykkelig. Masse ros før jeg sendte henne tilbake. Holdt pusten; der var hun tilbake på losplassen og gjenopptok losen etter litt forsiktig innledning. Jeg ble sittende å kose meg med klangen inntil jeg ikke kunne dy meg mer. 50m og jeg får bekreftet det jeg trodde; enslig elgkalv. Som skjønte at jeg var der og tok bena fatt. Yr etter, men kalven ville ikke leke mer og etter 4 km snudde Yr. Bakspor til losplassen hvor hun fant mine spor og fulgte dem over en kilometer ned til meg. Hele tiden med oppmuntrende plystring / tilrop fra meg.

Det er herlig å sitte inntil en furulegg og få armene fulle av en sprellende jæmthund. I dag har Yr vist at hun behersker alle momentene som skal til for å bli en komplett jakthund. Så får vi bare se til at de passer godt sammen etterhvert.

Og elgkalven, den lever i beste velgående. Det er for tidlig i sesongen å felle det siste dyret.