Å kunne slappe av i hvilepausene, skal også trenes på. Jeg er ikke alltid så god til det med matpakke og i dag må jeg takke Eili for å ha lagd istand noe lettvint og fristende.
I forrige uke var jeg irritert fordi det alltid blir stand på en bakketopp. I dag var det motsatt. Ricco sto er par hundre meter lenger ned, så det var bare å suse ned. På knallhard snø og is! Det gikk altfor fort, uten styring og hørtes vel ut som et helt kavaleri. Jeg fikk bremset på en barflekk med mose og i siste stykke i bjerka, var det litt styresnø. Men da var det for sent; fuglen letta da jeg var 50 m unna. Ricco ble stående helt rolig. Han har vært jakta mye med, så i dag hadde jeg med startrevolver for å teste han litt. 50 m er ikke jaktbart hold og han vet han er utenfor rekkevidde. Men hensikten er å provosere, så jeg brenner av. Han står fortsatt helt rolig; bra! Da er det bare å passe på at han ikke rører seg før jeg er fremme hos han og får gitt ham velfortjent ros.
Tåka la seg da vi kom på toppen av fjellet. Da pleier fuglen å være lett, og plutselig får jeg se Barolo støkke to ryper. Nettopp. Jeg får snudd ham med en gang, han går rett tilbake og fester stand. Der ligger det to ryper til. Ikke så lett allikevel. Men for lett for reis, og Barolo blir stående da de letter. Jeg skyter ikke. På fjellet gjelder det: aldri en regel uten unntak.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar