Mørket faller på, men fullmånen lyser opp.
Jeg går inn i innhegningen til hoppene. Helga er øverst på
jordet, hun slikker på saltstenen. Jeg fester leietauet på grimen og hun følger
villig med meg. Ingen av de andre følger etter, merkelig nok, så det er lett å
komme ut gjennom porten.
Jeg leier henne inn i tvangsboksen i behandlingsrommet. Det
er kraftfor i bøtta, Helga er glad i det.
Mens hun spiser, gir jeg henne en sprøyte med beroligende og
smertestillende i blodet. Jeg husker da hun kom hit; bare det å gi markkur var med livet som
innsats, Nå leer hun ikke på et øre mens jeg setter sprøyta.
Den virker fort og hun slutter å spise. Jeg løfter hodet
hennes opp, så jeg kommer til og får lagt inn veneflon. Så åpner jeg tvangsboksen
og flytter henne ut på stallgulvet. Det er ikke lett. Men jeg vet hun kommer
til falle og da må hun ha plass.
Blå væske i sprøyta, ganske store mengder. Det må gå fort.
Jeg klapper henne ikke, bare trykker inn væsken. Løsner leietauet og vi står helt
stille begge to. Så faller hun og det hele er over. Det gikk fort og
smertefritt. Jeg har gitt deg en god og trygg avslutning.
Tar av grime og leietau, legger flis under hodet og baken. Slukker
lyset og gjør ferdig resten av dyrestellet. I det jeg har kommet meg inn i huset,
kommer kadaverbilen. Han skulle komme i morgen. Bilen har dårlige dekk og han
tør ikke kjøre inn bak stallen. Jeg må frem med ATVen og prøve å trekke frem
Helga. Hun er for tung. Og jeg kjenner at dette ikke er greit å holde på med.
Jeg henter bilen og trekker henne med letthet fram så hun kan heises opp i
kontaineren. Jeg rydder bort tau og avføring så morgenen skal bli lettere.
I kveld drikker jeg rødvin. Og ser gjennom alle innleggene
om Helga på Instagram.
