lørdag 7. november 2020

En fin dag i november

Klar for hjemmekontor.
Den følelsen nå du har klatra 150 høydemeter og bikkja drar rett ned igjen
Dette må være en fin arbeidsplass 
Bikkja roter seg inn mellom noen gjerder. Tidligere i høst hadde jeg blitt stressa, under forholdene nå tar jeg det med ro. Og lar henne finne ut av det. Og det gjør hun
Ingenting å si på utsikten
Normalt sett det verste jeg vet, en sånn søkstur. Det gir grobunn for usikkerhet. Sist hun gjorde det, gikk jeg sporet ut. Det var snø, så det var lett å se at hun hadde fulgt et veldig gammelt spor i flere kilometer før hun ga seg på det. Satser på at det er det i dag og. Stol på hundenKommer innom og det er fint. Fokuset med denne hunden nå, er samarbeid.
Hun drar ut på en ny søkstur, runder meg da hun kommer tilbake og drar rett ut igjen. Til et område jeg helst ikke vil hun skal være. Må holde meg fast for å ikke bryte inn. 
Hun forlater området, opp ei li i fin vind og så los; hun bare plugger elgen i uttaket. I kjent stil.
Jeg er alltid nøye med å bli på slippstedet/ baksporet, men nå vet jeg at hun ikke kommer tilbake. 
Så jeg rusler ned lia på lette ben. Jeg er imponert. Og kjenner hjertet hopper i brystet av glede. På få slipp leverer hun på øverste hylle. Jeg liker ikke å rangere hundene mine, men denne klatrer lynfort opp i toppen av lista over hunder jeg har hatt. Og det er noen dokumentert gode der.
Forflytter meg til et sted hvor jeg kan høre losen godt. Det er med stor sannsynlighet feil dyr, så det blir nok en lang dag
Det blir litt bevegelse i terrenget og losen løsner litt etter halvannen time. Det blir først påhengelighet med forsøk på gjentak, så ganglos før det stopper igjen. Jeg tenkte å stille innpå, men venter litt så det får roet seg igjen. Passer bra, så får jeg svart på et par telefoner fra kunder 
Innpåstillingen går i lett terreng. Syns det har vært mye sånn i det siste, kanskje jeg begynner å komme i form igjen. 
Jeg støkker flere ganger trykkende orrfugl og 7 kritthvite ryper på vei opp, og ergrer meg litt. Jeg har skogsfuglkort i terrenget og to gode fuglehunder hjemme.
Jeg finner spor etter elg underveis og det gir meg en ide om hvor den kommer fra og kanskje hvor den har tenkt seg. 
Jeg har peilerene i lomma og går etter lyden. Den gir meg retning og et hint om hva som skjer på losplassen. Og kanskje litt om hvordan jeg oppfattes. 
Det er brukbar vind, men den dreier litt. Som den ofte gjør opp ei li. Håper den blir mere stabil over kanten.
60 meter fra losen, og jeg ser et enslig stort dyr uten noe på hodet. Som ikke har det spesielt travelt. Jeg ønsker å gi hunden min sjansen til å vise meg elgen sin, men hun griper den ikke denne gangen. 
Losen løsner naturlig nok litt, bare noen hundre meter. Så ser det ut til at det kommer tilbake til meg. Men kan jeg sitte stille og vente? Neida. 
Så blir det en lang ganglos før det stopper igjen. Ganglos kan gi gode jaktsituasjoner, men på jaktprøve ødelegger det ofte sjansen til å score høyt. 
På sånne dager i skogen blir det mange fine naturopplevelser
Hmmmmm








tirsdag 3. november 2020

Tanker i skogen

Jeg har det fint med Hallingnattens Amy i skogen i dag. Vi hr hatt noen utfordringer etter to uheldige slipp sent på vinteren, så nå er det godt å bare sitte her og høre på henne.
Tenker på helgen som var, på Gauldalsprøven. Det var så moro å stille med søster Yr, og jeg er så glad for å oppleve det fine samspillet vi har. Yr gir alltid. Da vi ble belønnet med prøvens høyeste en-dags poengsum, sto tårene i øynene på meg.
Helgen var god og lærerik. Jeg fikk gå i kjempefine terreng med veldig gode dommere. Jeg lærte mye som hundefører og dommer av å snakke med dem, og se deres bedømming. For meg gjelder det vel blant annet å jobbe med tålmodigheten nå. 
Lærerikt og hyggelig var det også med to døgn sammen med de andre deltakgerne på Marit Bjørgen sin gamle barneskole. Det var god stemning, og alle hadde erfaringer og opplevelser å dele. Som er fine å ta med seg videre. 
Så hvis du lurer: ta sjansen og meld på en jaktprøve. Jeg garanterer nye opplevelser og my lærdom.
Nå er det gått to timer, jeg sitter på 150m og det er på tide å prøve en innkalling.

fredag 31. juli 2020

Helt forbudt

Valper liker å sutte på ting. Det er sånn de får seg næring den første tiden, og det er sånn de smaker på og blir kjent med verden.
Det er veldig vanlig når folk hilser på valpene, at de lar dem få sutte på fingrene sine. Ofte henger de over valpekassen og stikker hendene ned til valpene. Så søtt!
Når valpene er blitt større og biter etter fingre og hender som små pirayaer, er det ikke lengre så søtt. Da kommer spørsmålet: hva skal vi gjøre med valpebitingen? Og veien til avstraffelse kort.
Det er mye lettere å vise valpene rett adferd helt fra starten, enn å prøve å endre uønsket adferd. 
Derfor er mine hender og fingre ikke tilgjengelige for valpene.

onsdag 15. april 2020

Tid for kontraster

I formiddag gikk vi i snøvær på fjellet; uten en barflekk i sikte. Det er mye snø igjen i fjellet.  Rypene tar fortsatt lett til vingene og er kritthvite.
I kveld startet jeg på vårarbeide rundt husene her. Det er bart, med spredte snøflekker. Vår-arbeidet består først av å plukke etterlatenskaper etter hundene fra i vinter.
Det var siste dagen med trening med dispensasjon fra båndtvang i Vingelen. Et fantastisk tilbud for medlemmer av Østerdal Fuglehundklubb. Vi er mange som setter pris på å få lov til å trene hundene våre i de flotte terrenget. Takk😊

onsdag 25. mars 2020

2019 - and I'm still standing



Regnskapene er levert og siste krampetrekning av jaktprøvesesongen 2019 for løshundene er over. Da er det godt å kunne lene seg tilbake og gjøre opp status. Jeg trodde februar 2020 skulle bli rolig; det ble mars i stedet.
2019 startet med et personlig mageplask for meg, og jeg har strevd med det hele året. Det har tappet energi og snevret inn perspektivet mitt i forhold til omverden og det liker jeg ikke. Men det økte fokus på egen verden ser ut til å ha slått positivt ut for virksomheten, jeg har hatt veldig fine emner å jobbe med og det meste har lykkes i år.

2019 har vært unghundenes år og jeg kan trygt si at det er de som har holdt meg oppe. Først og fremst engelsk setterne Røynåsens Maia og Fieldsetters Sweet Lola, som kom til meg som et årsprosjekt. Det har vært lærerikt og morsomt å jobbe med dem, begge hundene har fått 1 UK og apportbevis og jeg kan levere fra meg to høyt verdsatte, veltrente og velbalanserte hunder.








Min egen Hallingnattens Margaux startet året som unghund og fikk 1 UK på første starten. På høsten fikk hun 1 AK i debuten i voksenklassen. Og i løpet av sommeren samlet hun de certene som trengtes for å bli utstillingschampion, bare måneder etter fylte 2 år. Veldig moro å lykkes med fjerde generasjon pointer i kennelen, i samarbeid med min datter Marlene. Hun tegner til å bli en av de beste jeg har hatt.
I tillegg har jeg jobbet med tre egne unghunder på elghundsiden.  Målsetningen var å jage inn dem, få dem premiert og selge to. Det har også lykkes langt på vei. Hallingnattens Yr innfridde først med elgfall tidlig i jakta og solide førstepremier på begge sine prøvestarter. Den ene starten ga oss også tredjeplass i damemesterskapet, mot eldre hunder. Mitt supertalent Amys førstepremie var også solid, men satt litt lenger inne; noen ganger kan det være kort mellom geni og galskap. Raa har vist gode takter, men lykkes ikke med å finne elg i sin ene start. Et mislykket salg, tidlig snøfall og løpetid har satt henne litt på vent; det blir flere slipp på henne utover. 
Det er veldig spennende, og et privilegium, å få jobbe med tre søsken på denne måten. Det gir et nytt perspektiv på arv og miljø. Like gener og likt miljø gir ulike hunder, for søsken har ulike gener og jeg som hundefører responderer ulikt på dem og gir dem forskjellige forutsetninger.




Jeg har tatt imot 3 kull i 2019; et for kennel Junkeren og to for egen kennel Hallingnatten. Det har gått bra og jeg har levert fine valper til spente nye eiere. Jeg gleder meg til å følge dem.
Valpetiden er viktig. Gode tilbakemeldinger fra tidligere kull om gode jakt- og familiehunder, sier meg at jeg lykkes i å gi valpene et godt utgangspunkt.

Jeg liker å følge opp valpene jeg oppdretter. Det kan være krevende, men mine valpekjøpere gir mye tilbake. Vi hadde en fantastisk helg på sommeren med fuglehundene fra kennel Hallingnatten. Masse aktiviteter, god mat og glede, etter at folket hadde satt opp nye plattinger til meg!!! Jeg er evig takknemlig.
Det er klart vi fortsetter med aktivitetene sammen; vi holder kontakten, treffes på prøver og utstillinger, og er i gang med flere samlinger i 2020.
Dere har sørget for mange gode prestasjoner i 2019 og tilbakemeldigene gir meg godt grunnlag for evaluering av oppdrettet. Jeg er spesielt glad for at de siste kullene etter Mercy, Tiki og Røverdatter virker homegene med mye jakt og sterkt ekstreiør.


Den viktigste oppfølgingen er å ta tak i det negative. I kullet etter Mercy og Jack Bono, som er dokumentert helt fantastisk på alle måter, er det flere som har fått HD-diagnose på røntgen. Vi har satt i gang et oppfølgings-prosjekt med årlig kontroll av dette kullet. Hensikten er å se hva diagnosen har å si klinisk, og å støtte eierene videre med hundene.
Mercy var allerede parret på nytt før resulatene fra røntgenundersøkelsene var kjent. Disse avkommene blir undersøkt i løpet av 2020.
Gode og dårlige tilbakemeldinger er like viktig, og spørsmål og diskusjoner rundt det vi opplever bringer meg videre som oppdretter.  



Bærebjelken på Strømsås Gård er hundepensjonatet. Driften er stabil, ikke minst takket være mange faste gjester. Som kommer igjen år etter år. Vi pleier å si at de kommer på hytta. De gir også ekstra trygghet til nye gjester.
Kursene i grunndressur; både valp og voksen,  innkalling, apport og ro i oppflukt har hatt bra deltagelse. Det er moro og lærerikt for meg. 
Jeg kunne ikke drevet her uten god hjelp; i 2019 har Kristina Horten, samt mine døtre Eili og Tyra jobbet her. Takk til dere. Og takk til alle besøkende.

Jeg fikk æren av å ta imot Tekno Jerken da det ble bråbestemt at han skulle bli avlshingst på heltid. En trivelig hingst som etter hvert fungerte meget bra på naturlig bedekning. Han fikk ikke så mange hopper, sikkert mye på grunn av sen annonsering. Men alle ble drektige og hingsten dro herfra i god stand etter endt sesong.



To føll ble det født her; en hingst etter verdensmester PapagayoE og ei hoppe etter Steinlager. Sistnevntes mor er halvsøster til Looking Superb som gjør det godt i verdenseliten nå. Jeg venter meg litt av begge to.
Jeg hadde bare en åring i 2019 og besluttet å lage et andelslag rundt henne. Hun er nå i trening og viser god grunnkapasitet og løpsteknikk. Det er plass til flere andelseiere på laget.

2019 har gitt meg mye å være glad for. Gode resultater og gode relasjoner å bygge på i framtiden. Jeg er heldig som har en jobb og en hverdag som jeg trives så godt med, og som gir meg kontakt med så mange trivelige folk.
Mars har alltid vært min måned. I 2020 brakte vår-sola ekstra styrke og etterlengtet energi til meg, og jeg gledet meg til å ta fatt på mange nye aktiviteter.
Nå er alt satt på vent av omstendigheter vi ikke rår over. Jeg føler meg helt maktesløs, og det er ingen situasjon jeg trives i. Vårens viktigste oppgave er sørge for at gården overlever. Det blir en ny styrke-prøve å holde drifta i gang og motivasjonen oppe i en ekstrem nedgangstid. Min far sa alltid til meg som barn; du skal ikke si du ikke klarer, før du har forsøkt.
Ok, 2020; bring it on!











  

onsdag 9. oktober 2019

Unghunden blir jakthund

Det er moro med unghund. Jeg har 6 stykker i år, så da gjelder det å holde tunga rett i munnen. Det hjelper meg å se på jaktsituasjonen som en sammensatt øvelse og fokusere på å utvikle de enkelte momentene etter hvert. Og verdsette det positive unghunden gjør samtidig som vi trener på det vi ikke kan så godt.
Flere av momentene finner vi på kritikkskjema (fuglehund) eller skogsprotokollen (elghund løs) som vi har på jaktprøvene. De er der fordi det er viktige momenter for at hunden skal fungere godt som jakt- og avlshund.
Hallingnattens Yr er 18 måneder. Hun sporet elg i bånd før hun ble året, og har førstepremie på blodspor. Hun har trent jevnlig grunndressur med fokus på innkalling, og kondisjon hele året. Yr har vist stor arbeidsmoral og går gjerne i front i skisporet eller foran sykkelen. Hun fikk et par slipp i våres og sto full lostid da. Men det er noe helt annet enn på høsten.
Yr var den første som fikk slipp i høst og har trent i terrenget et par ganger i uka frem til jakta. Det har vært mye å lære i skogen og da er tålmodighet viktig hos hundefører. Så ble det også full klaff på første slipp i jakta. Hun viste at hun har søk med uttak på 1.3 km. Hun stilte elgen i uttaket og klarte gjentak da det ble støkket og det førte til felling av en fin okse. Det var også en ny opplevelse, men med god tid og ro, ble det fint.
I første slippet etter fellingen, sporet Yr opp en elg som aldeles ikke ville stå. Da viste hun stor påhengelighet. Det dro så langt at jeg måtte kjøre og hente henne. Men jeg sørget for at vi fant hverandre i skogen. I dagens slipp fikk hun uttak av hjort 100 m fra slippstedet. Det bar selvsagt ivei, men denne gang kom hun etter hvert og med litt hjelp (innkalling) på bakspora tilbake. Nytt slipp etter gjenforening førte også til uttak, for nært det også. Etter 5 minutter, bar det ivei. Kort gjentak på 400m, ganglos fra 600 til over kilometeren før det ble stålos. Losen seg sakte oppover til det sto plugg i bjørkeskogen høyt oppe på fjellet. Jeg visste hva jeg hadde å gjøre; vi hadde et viktig moment igjen. Innpåstillingen var tøff nok; det var bratt opp, på snøføre, med for mye klær og tette bronkier. Men alt var glemt da jeg kom innpå. 90 m unna, jeg satt meg ned på knærne og ventet på det rette øyeblikket. Så innkalling, sjekke GPSen: 80, 60, 40m og der var hun. Overlykkelig. Masse ros før jeg sendte henne tilbake. Holdt pusten; der var hun tilbake på losplassen og gjenopptok losen etter litt forsiktig innledning. Jeg ble sittende å kose meg med klangen inntil jeg ikke kunne dy meg mer. 50m og jeg får bekreftet det jeg trodde; enslig elgkalv. Som skjønte at jeg var der og tok bena fatt. Yr etter, men kalven ville ikke leke mer og etter 4 km snudde Yr. Bakspor til losplassen hvor hun fant mine spor og fulgte dem over en kilometer ned til meg. Hele tiden med oppmuntrende plystring / tilrop fra meg.
Det er herlig å sitte inntil en furulegg og få armene fulle av en sprellende jæmthund. I dag har Yr vist at hun behersker alle momentene som skal til for å bli en komplett jakthund. Så får vi bare se til at de passer godt sammen etterhvert.
Og elgkalven, den lever i beste velgående. Det er for tidlig i sesongen å felle det siste dyret.



lørdag 21. september 2019

Rypejakt på den første snøen


To venner på et par dagers rypejakt. Vi starter på mandagskvelden med middag, litt rødvin og goood prat. Baconfrokost kl 7 neste morgen kurerer gruff.
Når vi kommer ut i terrenget møter vi noen som allerede holder på å slakte en ren, og litt lengre bort går en stor flokk. Vi holder hundene i bånd litt lenger enn vi hadde tenkt og dveler ved synet av flokken.
Fint jaktvær, men det blir nok ikke noen lang lunsj. Det er allerede jaktet en uke i terrenget, og været er ustabilt med en litt sur vind. Vi finner litt færre ryper enn forventet, de sitter litt spredt og er slett ikke så lette å finne. 
Vi har ambisjoner om å gjøre alt rett med bikkjene i dag, så de går med en line på slep. Den ene markerer fugl, følger så på fot før hun springer lynraskt ned i vinden for å stoppe fuglen. For kort, det blir støkk og hunden er allerede i farta. Bakkbakk hører vi, og hønemor strekker hals før hun tar til vingene med to til. Bikkja har ørene midt oppå hodet, skuddet går og hun får tak i fuglen nesten før den treffer bakken. Jakthund dette, sier jaktkameraten min og jeg må le. Men hun er god og etterpå får vi til 2 fellinger til etter flott forarbeid og anker i enden av lina når rypa går i bakken. 
Neste dag er det hvitt når vi våkner. Det sludder og blåser og jaktlysten er lik null. Vi pakker ut av hytta og sjekker Yr med jevne mellomrom. Det skal være opphold og litt sol kl 11. Feil! Men da er vi allerede i terrenget, så vi lar det stå til. Det er dårlig sikt, så jeg går med bøyd hode og ser mye på gps'en. Og der; pointeren har stand. Griper lina, ber om reis og ser at skuddholdet blir litt langt. I dag er andre lukter gjemt under snøen, vinden bærer langt og fryser hunden på god avstand. Unghunden får prøve seg. Hun hadde et flott fuglearbeid i går, men rypa berget seg bak bjørk og høy vier. Motivasjonen er på topp og hun krysser fint foran oss. Frampå en brink, i siluett, får jeg se henne: stilfull stand som blir intens når jeg nærmer meg. Enden av lina, kontrollert reis, opp med fugl, velretta skudd og fugl i bakken mens unghunden sitter foran meg. Vi venter litt, så får hun fram og påvise rypa som vi plukker opp og legger i sekken sammen. Særs vellykka. 

Jeg har opplevd det før; at fuglen trykker godt og gir fine jaktsituasjoner den første dagen det er snø. Dette gjelder ikke minst på skogen, så det er absolutt en dag det er fint å kunne prioritere jakt

tirsdag 10. september 2019

Det er den dagen

10 september: for mange den helligste av alle helligdager. Starten på rypejakta.
Dagen før, på det lokale kjøpesenteret, er det tydelig. Det tusser av jegere, i små grupper, med lange handlelister og litt forvirra blikk. Så bra at de tilreisende handler her.
Allerede tidlig på ettermiddagen avtar det. Da er jakthyttene inntatt, det er fyr på peisen i stuer uten strøm, med god mat og drikke på bordet og det deles minner fra i fjor og forventninger til i år.  Og i dag, på d-dagen, stekes det egg og bacon til frokost før terrenget inntas.

Jeg er litt misunnelig. For jeg gjør idag akkurat det samme som jeg pleier hver dag, bare at nå henger jeg hagla over skulderen. Skogsfugl står på programmet og vi finner de fuglene vi hadde tenkt vi skulle finne. Men det er tåke og helt stille, så de lar meg ikke komme på skuddhold. Kanskje hunden skulle vært litt forsiktigere? Men så lenge jeg ikke har sett inngangen, kan jeg ikke si det. Og hvem vil vel ha en forsiktig unghund?
Litt høyere i terrenget treffer vi på rypa og den er samarbeidsvillig og hunden gir meg flotte skuddsjanser, men i år må vi holde igjen, for rypa er fredet i dette terrenget. Det gjør ingenting: høsten er lang og det kommer flere sjanser.

søndag 30. desember 2018

To dronninger og en prinsesse

2018 med 20-års jubileum i Strømsåsen. Et år med mange kontraster, men heldigvis både fremgang og positiv utvikling på flere områder. Året avsluttes med nesten fullt hundepensjonat, etter bra besøk hele året og en ny viktig milepæl nådd omsetningsmessig. Vi har klart litt oppgradering / forbedringer i løpet av året, og vil fortsette med det også i året som kommer. Fullt fokus på best mulig tilbud til våre gode kunder. 
Jeg har hatt tre valpekull for kunder i år: engelsk setter Sønnanåens Slowfox og irsksetter Nova og irsk setter Filippa. Det gikk veldig bra med alle tre kullene, jeg har et fint opplegg for dem og trives godt med oppgaven.
En av årets oppturer har vært Maiken Nordskag som har jobbet og bodd her siste halvåret. Hun har gjort en kjempejobb og vært hyggelig å dele jobb og opplevelser med. Hun lært mye, ikke minst å sette pris på riktige pointere. Takk for hjelpen og lykke til videre.
Takk også til Marlene Steenland som var engasjert i første halvår og primus motor for oppussingen i hundepensjonatet. Tyra har steppet inn av og til, og er god å ha. Ny i høst er Maren Kveberg, for tiden mest engasjert i hestene. Det er godt å ha tobeint liv på gården også.
Kennel Hallingnatten er en viktig del av gården. Årets opptur har vært to dronninger og en prinsesse. Sørhaugliens Mercy har stilt et par ganger i vinnerklassen og oppnådde 1 VK på Kongsvold i høst: noe som er noe av det som henger høyest innen jaktprøver for fuglehunder. Senere på høsten fikk hun cert på utstilling og ble BIG. Hun har vært hovedhunden min på jakta i høst og brukt sjansen godt. Det er moro å jobbe med unghunder, men jammen er det moro å jakte med voksne, gode hunder. Vi har hatt fantastiske jaktopplevelser både på rype- og skogsfugljakt. Men så er det nå engang så, at for en avlstispe er det først og fremst avkommene som teller. Hennes første kull er halvannet år og har hatt sin første jakthøst. Jeg har fått følge kullet ganske tett, og tilbakemeldingene er så langt over det som kan forventes positive. Neste år blir også spennende. Mercy vil bli parret igjen i løpet av kort tid.
En annen dronning er Hallignattens Tiki. Hun startet året med valper: sitt andre kull. En fantastisk mor er hun: tar seg av 10 valper lekende lett, før hun starter opptreningen til høsten med full innsats. Hun var kvalifisert til klubbmesterskapet og der ble hun nummer to etter å ha gått til førstepremie på poeng. Hun har vært min hovedhund på elgjakta, vi har hatt veldig mange jaktdager med mange flotte jaktopplevelser sammen. Tiki presterer og utvikler seg hele tiden, og jeg lærer masse. På tampen av sesongen dro vi til Sverige og nå er hun kvalifisert til svenskt jaktchampionat også. Valpene fra Tikis første kull har fortsatt fjorårets fine utvikling. Det har blitt mange elgfall for dem i høst, 4 av 8 er premiert på jaktprøver mens to til forhåpentligvis blir stilt snart. Gleder meg til å følge årets kull i 2019.
Og så har jeg fått en prinsesse i kennelen. Hallingnattens Margaux bærer blodet fra Ylajalis Sult og Fjellrypas Lilo, og det er noe jeg har ønsket lenge. Og hittil har hun innfridd forventningene. Hun er en sånn type hund som bare gjør ting rett og lett. Og så er hun så fint bygd at hun vinner utstillinger. Jeg gleder meg veldig til å jobbe videre med henne i året som kommer; hvor langt kan hun nå?
Nok en opptur i kennelen har vært team Hallingnatten 2017: en oppfølging av valpene født i 2017 etter Sørhaugliens Mercy, Hugulias Chablis og Hallingnattens Røverdatter. Vi har hatt flere kjempehyggelige samlinger med en kjempefin gjeng. Jeg har kost meg veldig med å bli kjent med dere og få følge valpene. At alle fungerer så godt er en kjempebonus. På topp rager selvsagt Mercy sin datter Hallingnattens Kali som ble beste unghund på Dalsbygda-prøven og kom til semi-finalen i Derby. Vi fortsetter samarbeidet i 2019!

På hestesiden er det oppdrett av varmblodstravere som gjelder. Årets åring: Mountain Supreme, ble solgt på åringsauksjonen på Bjerke i høst og er godt i gang med treningen. Årets føll er Firestone: et kjempefint hoppeføll etter Steinlager og Stability, som jeg håper å få til et bra opplegg med. Til neste år ventes to føll, og to til fire hopper som skal bedekkes. Jordveien er under oppgradering og det er kapasitet til flere hester både på stallen og på beite. Spre ryktet: her trives hestene.
På tampen av 2018 har jeg 20 år å se tilbake på. Det er lang tid. Med oppturer og nedturer. Med mange to-og firbente støttespillere som dessverre ikke alle er med videre. Jeg vil prøve å bygge videre på det positive og føler at jeg står støtt og trygt. Jeg har blikket løftet frem mot 2019 og vet det blir et spennende år. Det blir fokus på unghunder med to spennende engelsk settere tisper i tillegg til kennelens pointer og jæmthunder. Og flere spennende planlagte valpekull og føllinger. 
Jeg håper dere blir med meg inn i 2019: Godt nytt år🎉