tirsdag 10. september 2019

Det er den dagen

10 september: for mange den helligste av alle helligdager. Starten på rypejakta.
Dagen før, på det lokale kjøpesenteret, er det tydelig. Det tusser av jegere, i små grupper, med lange handlelister og litt forvirra blikk. Så bra at de tilreisende handler her.
Allerede tidlig på ettermiddagen avtar det. Da er jakthyttene inntatt, det er fyr på peisen i stuer uten strøm, med god mat og drikke på bordet og det deles minner fra i fjor og forventninger til i år.  Og i dag, på d-dagen, stekes det egg og bacon til frokost før terrenget inntas.

Jeg er litt misunnelig. For jeg gjør idag akkurat det samme som jeg pleier hver dag, bare at nå henger jeg hagla over skulderen. Skogsfugl står på programmet og vi finner de fuglene vi hadde tenkt vi skulle finne. Men det er tåke og helt stille, så de lar meg ikke komme på skuddhold. Kanskje hunden skulle vært litt forsiktigere? Men så lenge jeg ikke har sett inngangen, kan jeg ikke si det. Og hvem vil vel ha en forsiktig unghund?
Litt høyere i terrenget treffer vi på rypa og den er samarbeidsvillig og hunden gir meg flotte skuddsjanser, men i år må vi holde igjen, for rypa er fredet i dette terrenget. Det gjør ingenting: høsten er lang og det kommer flere sjanser.