Unghunden blir jakthund

Det er moro med unghund. Jeg har 6 stykker i år, så da gjelder det å holde tunga rett i munnen. Det hjelper meg å se på jaktsituasjonen som en sammensatt øvelse og fokusere på å utvikle de enkelte momentene etter hvert. Og verdsette det positive unghunden gjør samtidig som vi trener på det vi ikke kan så godt.
Flere av momentene finner vi på kritikkskjema (fuglehund) eller skogsprotokollen (elghund løs) som vi har på jaktprøvene. De er der fordi det er viktige momenter for at hunden skal fungere godt som jakt- og avlshund.
Hallingnattens Yr er 18 måneder. Hun sporet elg i bånd før hun ble året, og har førstepremie på blodspor. Hun har trent jevnlig grunndressur med fokus på innkalling, og kondisjon hele året. Yr har vist stor arbeidsmoral og går gjerne i front i skisporet eller foran sykkelen. Hun fikk et par slipp i våres og sto full lostid da. Men det er noe helt annet enn på høsten.

Yr var den første som fikk slipp i høst og har trent i terrenget et par ganger i uka frem til jakta. Det har vært mye å lære i skogen og da er tålmodighet viktig hos hundefører. Så ble det også full klaff på første slipp i jakta. Hun viste at hun har søk med uttak på 1.3 km. Hun stilte elgen i uttaket og klarte gjentak da det ble støkket og det førte til felling av en fin okse. Det var også en ny opplevelse, men med god tid og ro, ble det fint.

I første slippet etter fellingen, sporet Yr opp en elg som aldeles ikke ville stå. Da viste hun stor påhengelighet. Det dro så langt at jeg måtte kjøre og hente henne. Men jeg sørget for at vi fant hverandre i skogen. I dagens slipp fikk hun uttak av hjort 100 m fra slippstedet. Det bar selvsagt ivei, men denne gang kom hun etter hvert og med litt hjelp (innkalling) på bakspora tilbake. Nytt slipp etter gjenforening førte også til uttak, for nært det også. Etter 5 minutter, bar det ivei. Kort gjentak på 400m, ganglos fra 600 til over kilometeren før det ble stålos. Losen seg sakte oppover til det sto plugg i bjørkeskogen høyt oppe på fjellet. Jeg visste hva jeg hadde å gjøre; vi hadde et viktig moment igjen. Innpåstillingen var tøff nok; det var bratt opp, på snøføre, med for mye klær og tette bronkier. Men alt var glemt da jeg kom innpå. 90 m unna, jeg satt meg ned på knærne og ventet på det rette øyeblikket. Så innkalling, sjekke GPSen: 80, 60, 40m og der var hun. Overlykkelig. Masse ros før jeg sendte henne tilbake. Holdt pusten; der var hun tilbake på losplassen og gjenopptok losen etter litt forsiktig innledning. Jeg ble sittende å kose meg med klangen inntil jeg ikke kunne dy meg mer. 50m og jeg får bekreftet det jeg trodde; enslig elgkalv. Som skjønte at jeg var der og tok bena fatt. Yr etter, men kalven ville ikke leke mer og etter 4 km snudde Yr. Bakspor til losplassen hvor hun fant mine spor og fulgte dem over en kilometer ned til meg. Hele tiden med oppmuntrende plystring / tilrop fra meg.

Det er herlig å sitte inntil en furulegg og få armene fulle av en sprellende jæmthund. I dag har Yr vist at hun behersker alle momentene som skal til for å bli en komplett jakthund. Så får vi bare se til at de passer godt sammen etterhvert.

Og elgkalven, den lever i beste velgående. Det er for tidlig i sesongen å felle det siste dyret.

Rypejakt på den første snøen

To venner på et par dagers rypejakt. Vi starter på mandagskvelden med middag, litt rødvin og goood prat. Baconfrokost kl 7 neste morgen kurerer gruff.
Når vi kommer ut i terrenget møter vi noen som allerede holder på å slakte en ren, og litt lengre bort går en stor flokk. Vi holder hundene i bånd litt lenger enn vi hadde tenkt og dveler ved synet av flokken.
Fint jaktvær, men det blir nok ikke noen lang lunsj. Det er allerede jaktet en uke i terrenget, og været er ustabilt med en litt sur vind. Vi finner litt færre ryper enn forventet, de sitter litt spredt og er slett ikke så lette å finne. 

Vi har ambisjoner om å gjøre alt rett med bikkjene i dag, så de går med en line på slep. Den ene markerer fugl, følger så på fot før hun springer lynraskt ned i vinden for å stoppe fuglen. For kort, det blir støkk og hunden er allerede i farta. Bakkbakk hører vi, og hønemor strekker hals før hun tar til vingene sammen med to kyllinger. Bikkja har ørene midt oppå hodet, skuddet går og hun får tak i fuglen nesten før den treffer bakken. Ikke akkurat etter boka...Jakthund dette, sier jaktkameraten min og jeg må le. Men hun er god og etterpå får vi til 2 fellinger til etter flott forarbeid og anker i enden av lina når rypa går i bakken. 

Neste dag er det hvitt når vi våkner. Det sludder og blåser og jaktlysten er lik null. Vi pakker ut av hytta og sjekker Yr med jevne mellomrom. Det skal være opphold og litt sol kl 11. Feil! Men da er vi allerede i terrenget, så vi lar det stå til. Det er dårlig sikt, så jeg går med bøyd hode og ser mye på gps'en. Og der; pointeren har stand. Griper lina, ber om reis og ser at skuddholdet blir litt langt. I dag er andre lukter gjemt under snøen, vinden bærer rypelukta langt og fryser hunden på god avstand. Unghunden får prøve seg. Hun hadde et flott fuglearbeid i går, men rypa berget seg bak bjørk og høy vier. Motivasjonen er på topp hos henne nå og hun krysser fint foran oss. Frampå en brink, i siluett, får jeg se henne: stilfull stand som blir intens når jeg nærmer meg. Enden av lina, kontrollert reis, opp med fugl, velretta skudd og fugl i bakken mens unghunden sitter foran meg. Vi venter litt, så får hun fram og påvise rypa som vi plukker opp og legger i sekken sammen. Særs vellykka. 

Jeg har opplevd det før; at fuglen trykker godt og gir fine jaktsituasjoner den første dagen det er snø. Dette gjelder ikke minst på skogen, så det er absolutt en dag det er fint å kunne prioritere jakt

Det er den dagen

10 september: for mange den helligste av alle helligdager. Starten på rypejakta.
Dagen før, på det lokale kjøpesenteret, er det tydelig. Det tusser av jegere, i små grupper, med lange handlelister og litt forvirra blikk. Så bra at de tilreisende handler her.
Allerede tidlig på ettermiddagen avtar det. Da er jakthyttene inntatt, det er fyr på peisen i stuer uten strøm, med god mat og drikke på bordet og det deles minner fra i fjor og forventninger til i år.  Og i dag, på d-dagen, stekes det egg og bacon til frokost før terrenget inntas.

Jeg er litt misunnelig. For jeg gjør idag akkurat det samme som jeg pleier hver dag, bare at nå henger jeg hagla over skulderen. Skogsfugl står på programmet og vi finner de fuglene vi hadde tenkt vi skulle finne. Men det er tåke og helt stille, så de lar meg ikke komme på skuddhold. Kanskje hunden skulle vært litt forsiktigere? Men så lenge jeg ikke har sett inngangen, kan jeg ikke si det. Og hvem vil vel ha en forsiktig unghund?

Litt høyere i terrenget treffer vi på rypa og den er samarbeidsvillig og hunden gir meg flotte skuddsjanser, men i år må vi holde igjen, for rypa er fredet i dette terrenget. Det gjør ingenting: høsten er lang og det kommer flere sjanser.