På dag 13 i årets rype-taksering; regn og tåke.
Jeg har med en førstereisgutt i tillegg til de som har gjort dette mange ganger før. Han går ganske godt, men i sitt andre slipp støkker han et stort rypekull. Etter at det er telt og registrert, sliter vi med nyslått fugl noen linjemetere.
Det kjennes ut som vi går i en bløtmyr hele dagen, og i støvlene mine surkler det.
Han får et nytt slipp mot slutten av første linja. Ferdig avsøkt egentlig, tenker jeg....
Da trekker han an mot et kjerr i starten av myra.
Jeg rusler i hans retning, og ser han snur hodet mot meg.
Han ser at jeg kommer og går fram til en intens stand. Jeg går fram til ham og tar noen bilder. Uten videre kommando reiser han presist og kontant i to etapper et rypepar med pipkyllinger.
Helt rolig i oppflukt. Vi sitter rolig og jeg stryker ham før han får gjøre en kort og kontrollert utredning. Den belønningen fortjente han.
Den følelsen, når jeg ser at han har skjønt det og vil ha med meg, er lønn for mange timers tålmodighet. Det vil komme oppturer og nedturer, men vi vet begge nå hvordan det skal være.